Om diktekunsten (Heftet)

Serie: Cappelens upopulære skrifter 52

Forfatter:

Aristoteles

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2004
Antall sider: 110
Forlag: Cappelen Damm
Språk/målform: Bokmål
Originaltittel: Poetica
Oversatt av: Ledsaak, Sam.
Serie: Cappelens upopulære skrifter
Serienummer: 52
ISBN: 9788202246198
Kategori: Litteratur- og språkvitenskap
Fag: Litteratur- og språkvitenskap
Nivå: Akademisk
Om utgivelsen Om diktekunsten
I Om diktekunsten formulerer Aristoteles teorien om dramaets tre enheter: tidens, stedets og handlingens enhet. Her introduseres også sentrale aristoteliske begreper som mimesis, katharsis, hamartia og anagnorisis. Teksten er den første systematiske fremstillingen av poetikken, dvs. diktekunstens teori.

Boka er oversatt og innledet av Sam. Ledsaak, og Jostein Børtnes har skrevet essayet Om å lese poetikken.

Nr. 52 i Cappelens upopulære skrifter.

Til toppen

Forfatter(e)
Aristoteles, 384—322 f.Kr., gr. filosof og forsker, først elev, senere lærer ved Platons akademi. I noen år lærer for Aleksander den store, før han i 335 grl. den peripatetiske skolen (av gr. "vandre") i Athen, også kalt Lykeion. Hans skrifter er bare delvis bevart, blant annet hans Metafysikk. La grunnen til flere vitenskaper, særlig logikk og biologi, og ble i middelalderen betraktet som autoritet på nesten alle områder. Thomas Aquinas og andre kristne teologer søkte å forene hans filos. med kristendommens dogmer. Kritiserte Platons idélære. Mente at ideene ikke har selvstendig eksistens, men bare kan virkeliggjøres i de enkelte ting. For A. var alt hensiktsrettet (teleologisk); ikke minst himmellegemenes bevegelser og det organiske livet. Han antok at jorden lå ubevegelig, omgitt av bevegelige sfærer. Godtok ikke antikkens atomlære, men de eldre ideene om at materien består av de fire elementene jord, vann, luft og ild. La grunnlaget for både zoologi og botanikk, skapte den systematiske biologien og ordnet organismene i en oppadstigende serie, med mennesket øverst. I sin etikk formulerer A. læren om lykksaligheten som det harmoniske forhold mellom sjelens krefter, og formulerer tanken om "den gylne middelvei" i etikken. Mennesket er et samfunnsvesen, og først i et samfunnsfellesskap kan det nå virkelig lykke. Innen estetikken ble særlig hans idé om tragedien som sjelens renselse (katharsis) av betydning.
Jostein Børtnes har vært professor i russisk litteratur ved Universitetet i Bergen siden 1984, siden 2007 professor emeritus ved Institutt for fremmedspråk samme sted. Blant hans senere arbeider kan nevnes utgivelsen sammen med Tomas Hägg av Gregory of Nazianzus: Images and Reflections (2006); boken The Poetry of Prose: readings in Russian Literature (2007); og bokbidragene "Le Christ époux – métaphore ouidole" (Amour, violence, sexualité De Sade à nos jours, red. M. Wåhlberg & T. Kolderup, 2007), "Kjetteri og sodomi" (Kjetterne og kirken fra antikken til i dag, red. T. Hägg, 2008), "Lotmans kultursemiotikk – en innledning" (Jurij Lotman, Kultursemiotikk, overs. av B.L. Bryn, 2008), "Hvorfor Sonja/Sofia: Hellig visdom hos Dostoevskij" (The Arts in Dialogue, red. J. Lindbladh m.fl., 2009), "‘En sjel i to legemer’ – Retorisk klisjé eller etisk erkjennelse" (Eros och Agape: Barmhärtighet, kärlek och mystik i den tidiga kyrkan, red. H.R. Johnsén & P. Rönnegård, 2009), og "Aristoteles om etterligning og poetisk kognisjon" 3 (anm. av Aristoteles Poetikk, overs. m. noter og etterord ved Øivind Andersen, Agora, 1, 2009). Arbeider nå særlig med retorikk, kognitiv poetikk og teologisk antropologi
Bøker i serien