Katinka Lønne ChristiansenIris Murdoch – forfatter og filosof
Den britiske forfatteren Iris Murdoch (1919–1999) var kjent og elsket for sine romaner, men ikke like kjent for sin filosofi. Dette til tross for at hun ble anerkjent av internasjonale fagfeller som en betydelig filosof.
I Cappelens upopulære skrifter har vi nå utgitt Det godes suverenitet med de tre filosofiske essayene «Ideen om perfeksjon», «Om «Gud» og «god»» og «Det godes suverenitet over andre begreper». Disse skrev Murdoch opprinnelig på 60-tallet og de regnes som viktige skisser til hennes filosofiske testamente Metaphysics as a Guide to Morals, fra 1992.
Hvis en skal plassere Murdoch i filosofihistorien, må en begynne med den tiden hun levde i. I etterkrigstiden var det var to dominerende retninger i Europa, den analytiske filosofien i England og eksistensialismen i Frankrike. Begge disse retningene preget Murdoch på ulike måter, men hun blir først og fremst plassert innenfor moralfilosofien.
Murdochs filosofiske utdannelse startet på Somerville College i Oxford i 1938. Der møtte hun de senere verdensberømte filosofene Mary Midgley, Elizabeth Anscombe, Philippa Foot og Mary Warnock, som var hennes medstudenter. De unge kvinnene tilbrakte krigsårene i en spesiell akademisk situasjon, siden mange av de mannlige studentene var blitt innkalt til militærtjeneste. Mary Midgley (1919–2018) beskrev i sine memoarer hvordan de unge kvinnene kastet seg glupske over et klassisk pensum som hadde blitt utviklet gjennom hundrevis av år med tanke på overklassegutter med solide forkunnskaper i latin og gresk. Murdoch leste blant annet Platon, som etter hvert kom til å bety mye for henne, først og fremst gjennom den franske filosofen Simone Weils lesninger. Etter krigen fikk Murdoch et stipend for videre arbeid med filosofi ved Newnham College i Cambridge. Dessverre var det akkurat for sent til å oppleve Wittgenstein, men Murdoch deltok i faglige diskusjoner om Wittgensteins filosofi.
Murdochs første filosofibok handlet imidlertid om Sartres tenkning. Den utkom i 1953 og tok kritisk for seg ulike sider ved den franske eksistensialistens filosofi – og fiksjon. Hun hadde sans for Sartres idé om «engasjert litteratur» og forfatterens politiske ansvar for sine ord, og mente at Væren og intet virket som et nytt evangelium for mange usikre i en vanskelig etterkrigstid. Hun ble imidlertid ikke selv noen overbevist eksistensialist av Sartres type, men hadde mer sans for Simone Weil, som var kristen eksistensialist og mystiker. Murdoch ble særlig inspirert av hennes idé om unselfing og tolket den som en norm om å skifte perspektiv fra det hun oppfattet som selvopptatthet i den ateistiske eksistensialismen, til en empatisk oppmerksomhet mot andre.
I perioden mellom 1951 og 1986 publiserte Murdoch en rekke filosofiske artikler og essays parallelt med sine romaner. Noen av de viktige filosofiske korttekstene er samlet i boka Existentialists and Mystics, som utkom i 1997. Temaene spenner vidt og gjelder tenkning om språk, etikk, romanskriving, politiske spørsmål, det sublime, og om kunstens og religionens stilling i det moderne samfunnet. Boka rommer også hennes to platonsk-inspirerte 1980-talls dialoger Acastos, som på underholdende vis diskuterer moderne syn på nettopp kunst og religion, selv om de «foregår» i det gamle Athen med en Platon som er rundt tyve år, og en Sokrates omkring de seksti. Verket Metaphysics as a Guide to Morals utkom i 1992 og ble Murdochs siste filosofiske tekst.
Kilde: Forord Det godes suverenitet av Elin Svenneby
Det godes suverenitet
Den britiske forfatteren Iris Murdoch (1919–1999) er mest kjent for sine romaner, men var også en betydelig filosof. Hun var utdannet i Oxford og Cambridge og var preget av sin samtids analytiske filosofi, men også av eksistensialismen og platonismen.
De tre essayene i Det godes suverenitet omhandler ulike perspektiver på moralens filosofiske betingelser, og Murdoch forsøker å besvare spørsmålet om hvordan vi som mennesker kan forbedre oss. For henne henger det moralske og det intellektuelle tett sammen, og det er bare det godes uoppnåelige ideal som er suverent og perfekt i begge tilfeller. Det vi kaller et godt menneske preges vel nettopp av at det har en merkbar bevissthet om sin intellektuelle og moralske tilkortkommenhet og at det kan ta ansvar for og beklage sin iboende tendens til både å tenke feil og å handle galt. Ingen av oss kan bli helt gode, men vi kan alle bli litt bedre.
Det godes suverenitet er oversatt av Kjetil Røed, og Elin Svenneby har vært fagkonsulent og skrevet forordet til denne utgivelsen.
