Dagens sykehjemsbeboer i Norge er gammel og skrøpelig. Svært mange beboere blir innlagt på sykehus, ofte med den hensikt å sikre en livsforlengende behandling. Sykehjem varierer imidlertid svært mye når det gjelder hyppighet av innleggelser. Denne variasjonen forekommer også innenfor små geografiske områder hvor betingelsene sykehjemmene må forholde seg til, avstand til sykehus for eksempel, er relativt like.

Basert på feltarbeid fra 6 institusjoner, analyseres og diskuteres variasjon knyttet til innleggelser fra sykehjem til sykehus i denne boken. Vurderinger og avgjørelser rundt sykehusinnleggelser ses i lys av de generelle praksisformene som eksisterer ved sykehjem. Det argumenteres for at en unik institusjonell praktikk utvikles på sykehjemmet. Den institusjonelle praktikk forstås som unike, lokale og delte, men også implisitte og ikke-offisielle, regimer av praktikk bundet i tid og rom. En slik tilnærming til og forklaring av variasjon skiller seg vesentlig fra dominerende tilnærminger og ”funn” fra forskningslitteraturen, som ilegger institusjonelle egenskaper, som størrelse og eierskap, forklaringskraft.