I Cappelens upopulære skrifter har vi nå utgitt tekster av den britisk-australske filosofen og kulturteoretikeren Sara Ahmed (f. 1969) for første gang, oversatt av Lene Auestad. Vi har kalt boken Gledesdrepende essays, noe som kan virke paradoksalt – kan noen få lyst til å lese en bok med en slik tittel?

Sara Ahmed hevder at det kan finnes glede i å drepe glede, og at vi også bør drepe glede. Poenget er hentet fra hennes analyse av det hun kaller «den feministiske gledesdreperen», som er et bilde på hva som skjer når den som påpeker sexisme blir oppfattet som plagsom eller prippen. Det samme gjelder om man for eksempel kritiserer en rasistisk kommentar som blir sluppet i lystig lag, og blir oppfattet som humørløs eller hårsår. I begge tilfeller legges ansvaret for å ødelegge den gode stemningen hos den som varsler om urett, stedet for at den egentlige uretten blir tatt tak i.

Om man imidlertid ikke skyr rollen som gledesdreper, men tvert imot insisterer på den, slik Ahmed ber oss om, vil det bli tydelig at den såkalte gode stemningen langt fra var like god for alle. Noen må bære den emosjonelle byrden av den uretten vi omgir oss med, og som de privilegerte er blinde for, eller ikke ønsker å bli påminnet om. Å synliggjøre denne skjevheten kan virke frigjørende.

Ahmed tar altså til orde for å dvele ved problemer. I sitt forfatterskap og i de tre oversatte essayene i boken insisterer hun på å avdekke hvordan sexisme, rasisme og heteronormativitet gjennomsyrer samfunnet og er kodet inn i våre følelsesregistre. Hun analyserer hvordan våre forestillinger om lykke langt fra gjør oss lykkelige, hvordan hvite menneskers dominering av omgivelsene våre skaper vanskeligere livsbetingelser for alle andre og hvordan negative følelser sirkulerer mellom mennesker i prosesser som forsterker marginalisering og skaper hat.

Veien er kort fra Ahmeds teoretiske analyser til hverdagserfaringer og aktuelle samfunnsdebatter. I tekstene bruker hun personlige erfaringer, saker i nyhetsbildet og historier fra skjønnlitteratur til å ta et oppgjør med kanoniserte filosofer, særlig fra den fenomenologiske tradisjonen. De mange eksemplene fungerer ikke som illustrasjoner av teoretiske poenger, men som selve grunnlaget for å teoretisere – behovet for teoretisk analyse springer ut hverdagslivets ubehag, og filosofiens formål blir å endre samfunnet.

En tett kobling mellom filosofi og aktivisme er langt fra uvanlig blant tenkere, men Ahmed er kanskje i særklasse med å leve etter sin egen lære. I 2016 sa hun opp sin stilling ved University of London i protest mot ledelsens mangelfulle håndtering av varsler om seksuell trakassering. Etter dette har hun fortsatt å skrive som frittstående akademiker med kort avstand mellom teori og praksis.

De mange konkrete eksemplene og hverdagserfaringene man møter i tekstene gjør at leseren kan kjenne seg igjen, på tross av at Ahmed skriver innenfor en fenomenologisk språktradisjon, som kan oppfattes som abstrakt. Påminnelsene om egne erfaringer og hverdagsubehag kan gi leseren aha-opplevelser av at det er samfunnet og ikke en selv som er problemet, og slik kan Sara Ahmeds gledesdrepende essays paradoksalt nok skape glede.

 

Kilde: Stine Helena Bang Svendsen og Hannah Helseths forord til Gledesdrepende essays av Sara Ahmed