Utviklingen og utbredelsen av selvhjelpsgrupper i Norge skiller seg fra andre vestlige land. Myndighetene har sammen med frivillige krefter i sivilsamfunnet dannet en landsomfattende hybrid organisasjon (Selvhjelp Norge) for å fremme «selvhjelpssaken». Det er også spesielt at man har introdusert en arbeidsform med sammensatte grupper der deltakere kommer sammen på tvers av problemtyper eller diagnoser.
Denne boken ser nærmere på fenomenet selvhjelp i lys av teorier om gruppeterapi, sosiale bevegelser, organisasjonssosiologi og velferdsstatsutvikling. De ulike kapitlene er basert på forfatternes egen forskning på selvhjelpsgrupper og måten de er organisert på i norsk sammenheng. Vårt utgangspunkt er at selvhjelpsgrupper er noe annet enn hva «selvhjelp» ofte fremstilles som i offentlige debatt, som en selvopptatt og «narsissistisk» aktivitet som skjer på bekostning av fellesskapet.
Selvhjelpsgruppene har riktignok et fokus på individuell endring og har i den senere tid fått en sterkere psykologisk orientering. Det er imidlertid et behov for å beskrive og analysere selvhjelpgruppens kollektive dimensjon, den gjensidige formen for selvhjelp som skjer i gruppekonteksten. Vi analyserer også det vi har kalt «den nye selvhjelpsbevegelsens» fremvekst i et grenseland mellom stat og sivilsamfunn og viser hvordan selvhjelpsarbeid har blitt etablert i ulike lokalsamfunn som en form for sosialt entreprenørskap. Bevegelsens gjennomslag hos staten er internasjonalt unikt, men det kan også ha hatt en kostnadsside i form av mindre legitimitet og relevans hos de andre selvhjelpsorganisasjonene. Vi stiller spørsmål om hvor utviklingen går videre.
Denne boken ser nærmere på fenomenet selvhjelp i lys av teorier om gruppeterapi, sosiale bevegelser, organisasjonssosiologi og velferdsstatsutvikling. De ulike kapitlene er basert på forfatternes egen forskning på selvhjelpsgrupper og måten de er organisert på i norsk sammenheng. Vårt utgangspunkt er at selvhjelpsgrupper er noe annet enn hva «selvhjelp» ofte fremstilles som i offentlige debatt, som en selvopptatt og «narsissistisk» aktivitet som skjer på bekostning av fellesskapet.
Selvhjelpsgruppene har riktignok et fokus på individuell endring og har i den senere tid fått en sterkere psykologisk orientering. Det er imidlertid et behov for å beskrive og analysere selvhjelpgruppens kollektive dimensjon, den gjensidige formen for selvhjelp som skjer i gruppekonteksten. Vi analyserer også det vi har kalt «den nye selvhjelpsbevegelsens» fremvekst i et grenseland mellom stat og sivilsamfunn og viser hvordan selvhjelpsarbeid har blitt etablert i ulike lokalsamfunn som en form for sosialt entreprenørskap. Bevegelsens gjennomslag hos staten er internasjonalt unikt, men det kan også ha hatt en kostnadsside i form av mindre legitimitet og relevans hos de andre selvhjelpsorganisasjonene. Vi stiller spørsmål om hvor utviklingen går videre.
