Nasjonens antiborgere tar for seg hvordan de religiøse gruppene jøder, mormoner og jesuitter i forskjellige perioder ble ansett som fremmede, politisk farlige og uønskede i Norge. Sentrale spørsmål er hvem som gav uttrykk for at disse minoritetene var samfunnsfarlige, hva faren bestod av, og i hvilken grad tanker om samfunnsfare fikk gjennomslag i statlig religionspolitikk.

Forfatteren diskuterer blant annet hvordan forestillingene om disse gruppene påvirket definisjonen av en nasjonal identitet, fra 1814 og til lenge etter andre verdenskrig. Han argumenterer for at jøder, mormoner og jesuitter alle i perioder fikk roller som «antiborgere», som eksempler på det motsatte av hva det innebar å være gode norske borgere. Slik kunne den vanskelige egendefinisjonen av norskhet – og hva som kvalifiserte til medborgerskap i nasjonen – forbli løs og uavklart.

Forestillingene om de religiøse minoritetene hadde mange fellestrekk, og de sirkulerte fritt over landegrenser gjennom ulike kretsløp. Argumentasjonen som begrunnet behovet for et nasjonalt vern mot fremmede og uønskede grupper bar derfor preg av å være grenseoverskridende. Slik bidro transnasjonale stereotypier til å definere en nasjonal identitet.