Vi opplever en ny litterær bølge innenfor norsk dokumentarlitteratur. Den kjennetegnes av at subjektivitet og saklighet møtes og skaper en ny form for skrivekunst. Dokumenter blir en del av det litterære uttrykket. De nye dokumentarforfatterne ønsker å vise åpenhet om arbeidsmetoder og om det som måtte være usikkert. De skriver for det meste i første person, og avviser den allvitende forfatterstemmen. Det fører til økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog.
Den nye dokumentarlitteraturen kjennetegnes av økt bruk av referanser til andre tekster; den lukker seg ikke inne i sitt eget univers, men åpner seg mot verden. Forfatterne tar også i bruk referanser i form av noter, kildeangivelser og litteraturlister, som ikke var vanlig på 1990-tallet. Sist, men ikke minst: Forfatterne inngår en leserkontrakt om at bøkene er virkelighetslitteratur, og motsetter seg aktivt de hybridformer som er så utbredt ellers i litteratur og kunst.
«Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein». Johan Tønnesson blogger om boka på Sakprosabloggen.sakprosasiden.no 29. november 2014Les hele anmeldelsen
«Analysane er grundig og pedagogisk vel gjennomført. Metodane her, som til dels byggjer på tre svenske forskarar, kan lett brukast eller tilpassast for studentar og andre dokumentarforskarar for liknande prosjekt. Og sidan det i motsetning til dei mange bøkene om t.d. dokumentarfilmen, knapt finst liknande lærebøker om dokumentarboka, vil Bech-Karlsens bok gå rett inn på pensumlistene i dei relevante studia. [...] Det fortenestfulle med Den nye litterære bølgen er særleg presentasjonen og analysen av dei ti dokumentarbøkene. Her er mye å lære og ta med seg både for studentar, forskarar og dokumentarinteresserte lesarar. Det som kan oppfattast som forsøk på ei kraftig innsnevring eller uniformering av sjangeren, vil møte motstand og skape fruktbar debatt.»Ole Bjørn Rongen, Norsk Medietidsskrift nr 1/2015Les hele anmeldelsen
«[Bech-Karlsen] viser hvordan litterære virkemidler i sakprosaen ikke er en etteraping av skjønnlitteraturen, men et forsøk på å utvikle det spesifikt saklitterære i formidlingen. Boken bidrar også til å belyse hvordan sjangerkonvensjonene innen fortellende sakprosa, i forhold til andre sakprosasjangre, er mer fleksible, med store rom for eksperimentering og nye grep.»Bjørn Lindstad, Prosa 1/2015
Jo Bech-Karlsen (1952-2016) var professor i journalistikk ved Handelshøyskolen BI. Han utga en rekke bøker om reportasje, dokumentar, litterær sakprosa, essay og faglitteratur.
